Historien om et band og en singel

Det er en kald vinterdag i året 1978. Stedet er Ringstabekk ungdomsskole i Bærum. I et klasserom sitter den nyfrelste pønkern Atle og grubler. Ikke på matte, engelsk, norsk eller andre uinteressante fag, men musikk. Bærum kommune skal snart ha sitt årlige arrangement, "Ungdomsskolenes show", og lærerne har spurt om noen av elevene er interessert.
Atle har veldig lyst, men har verken band eller låter – langt mindre utpregete musikalske evner. Derimot stort pågangsmot og en viss mangel på selvkritikk. Han akter ikke å la slike mindre vansker stoppe seg. Han rekker opp hånden, lærern noterer seg navnet hans. Dermed er "Atle med band" behørig anmeldt til årets utgave av showet.
I første friminutt tar Atle tak i problemet med å stable bandet på beina.
I naboklassen går Jon Toset. Han kan spille gitar. Atle strener bort og spør. Vel, spør og spør. Han forteller Jon at han har meldt på bandet sitt til "Ungdomsskolenes show", kunne Jon tenke seg å bli med?
Jon svarer ja, først etterpå spør han hvilke andre som er med. På Atles unnvikende og svevende svar skjønner han at de har et mannskapsproblem.

Hvor skal de få fatt i to til?
I klassen under seg, har de Leif Ovesen. Han ikke bare spiller trommer, men er nabo til og har vokst opp sammen med Atle. Ivrig som han er etter å spille i band, er han et lett bytte for Atles overtalelsesevner.
Nå har han i løpet av ett friminutt utvidet bandet fra en til tre, bassist gjenstår.
Hjemme går Atles yngre bror Bård og aner fred og ingen fare. Han går i sjette klasse og er ferdig med skoledagen litt før storebror. Hadde han visst hva nevnte storebror hadde i vente for ham, ville han nok ønsket seg lengre skoledag.
Storebror Atle kommer hjem fra skolen, og gjør i korte, men intense setninger det klart for lillebror hva som forventes av ham. Han skal spille bass, og en kuet lillebror godtar.
Nå er bandet komplett.

Øvelse gjør mester
Med et komplett band klar, gjenstår det egentlig bare ett problem: Bandet har aldri spilt sammen. Pytt, pytt, sier Atle og finner etter en rask sjekk av kalenderen ut at det er masse tid igjen.
Med vinterferie for døren og et foreldretomt hus til disposisjon, innkalles bandets medlemmer til intensiv øving.
Det bæres og rigges, og snart er stuen omgjort til øvingslokale. Bård har fått beskjed om å lage noen låter, hvilket han lydig gjorde.
I en hel uke ble det øvd, festet og øvd. Men låter ble det...

Den første konserten
Nå var øvingsfasen slutt. En ny, større utfordring sto for døren; den første konserten.
På Ringstabekk skole var det hver onsdag noe de kalte "Åpen kveld" – en kveld der skolens elever kunne danse, spille bowling m.m. eller bare prate.
En slik kveld hadde Atle booket bandets første konsert.

Kvelden opprant. Stinn brakke i skolens gymsal. Lydanlegg var ordnet, alt var klart.
Tre nervøse og en opprømt sto på scenen og skulle spille sine tre innøvde låter. Skolens rådgiver står for introduksjonen. Bang! De er i gang.
Det låter primitivt og rått. Men dønn ærlig.
Hvorvidt skolekameratene likte det de hørte, var underordnet det faktum at en drøm var gått i oppfyllelse. DE STO PÅ SCENEN!!
Låtene de spilte denne dagen var: Hey Sir, Hooker, Mr. Bresjnev. Alle skrevet av Bård Skift med tekst av Atle.

Andre konsert
Neste konsert var Sandvika Kino.
Nok en gang stinn brakke. "Ungdomsskolenes show" er en årlig foreteelse der alle ungdomsskolene i Bærum kan stille med sine innslag. Fra de samme skolene kommer det elever som sitter i salen for å se sine medelever stå på scenen og (forhåpentligvis) driite seg ut.
Pink Dirt kom litt ut i programmet. Til tålelig applaus fremfører de Mr. Bresjnev.

Veien videre
1978 tok slutt, et nytt år tok form. Det forgangne år hadde avstedkommet et par konserter, men Atle følte han tråkket vannet. Noe måtte gjøres. Løsningen kom seilende en sen nattekveld. Skulle Pink Dirt bli noe, måtte det gis ut plate. Han bestemte seg for å bli platemogul.
Nok en gang var det ungdommelig pågangsmot som måtte til.

Telefonkatalogens Gule Sider ble trålet på jakt etter kontakter, potensielle salgssteder og journalister med "åpent sinn" ble sirlig skrevet ned.

Plateutgivelse
Med brask og bram forkynte den nybakte platemogulen at han aktet å gi ut Norges første pønksingel. Presseskriv ble spredt ut over medialandskapet, plakater klistret opp. Det var bare en hake ved det hele; plata var ikke spilt inn. Ei heller fantes det penger.
Men hjelpen var nær.
Et moderlig krav om å finne på noe meningsfullt ble forvandlet til jobb i det statlige Postverket. Dette medførte en kraftig økning i likvide midler som ble investert i studiotid og platepressing.

Legenden blir skapt
En varm juninatt 1979 er fire unge menn klare til å skape norsk pønkhistorie. Stedet er ØkoRec Lydstudio i Oslo. De fire er, foruten Atle, Jon Toset (gitar), Roar Brækhus (bass) og Filip Johannessen (trommer). Sistnevnte var bare 12 år og hadde aldri spilt trommer før, noe Atle var lykkelig uvitende om.
I tre svette timer ble det spilt, bannet og svertet. Atle kjeftet og gutta gjorde det de kunne. Men til slutt gikk det bra, og bandet kunne noen kjappe timer senere forlate studioet med tapen under armene.
Nå begynte jakten på å få dette til vinyl. Her hadde den nybakte direktør utrolig flaks. Et presseri hadde kontor bare noen hundre meter fra der han bodde. Attpåtil var det på hans budrunde som postbud. Postsykkelen ble parkert, budrunden utvidet med en time, mens han snakket med presseriet.
Det var et lykkelig postbud som fullførte runden sin. Avtale om pressing av 1.000 singler var i boks. Snakk om god utnyttelse av arbeidsdagen!

Toget ruller
Singelen ble offisielt lansert for salg 9. september 1979, selv om Atle da i nesten to uker hadde solgt den lokalt. Den vakte oppsikt, og den samlede fanzine-presse i Norge kastet seg over den. Det kom stadige forespørsler om intervjuer, den ble omtalt og Atle fikk oppleve sine "15-minutter" med berømmelse. Til og med ungdomsbladet "Det Nye" spanderte en helside på bandet.

Mot slutten
Vi skriver 1981. Stedet er Venstres Hus, anledningen er Anorgs årlige anarkistkongress. Atle føler at ting har gått skeis: En planlagt turne har gått i vasken, mastertapen til en innspilt LP er blitt borte i posten, pønkemiljøet er gått i oppløsning – et omen om at tiden har rent ut for bandet?
Han bestemmer seg for å legge ned bandet. Det er på tide å bli voksen og gjøre noe ut av livet.
Rolig pakkes utstyret ned og bandet går hvert til sitt.
Med i bandet på denne siste konsert var, foruten Atle Eivind Finsrud (bass), Bård Skift (gitar) og Jon Elgstøen (trommer).

men ukrutt forgår ikke så lett

Året er 2003. Atle sitter foran TVen og sløver. Over skjermen ruller Sex Pistols-filmen "The filth and the fury". Han kjenner sevjen renne i årene og energien komme tilbake. Han tar en beslutning: Pink Dirt skal gjenoppstå - en eller annen gang.....
Første steg er remastering av singelen og utgivelse på CD. Neste steg.......tok flere år å gjennomføre.

Vi hopper 4 år frem i tid og skriver 2007. Endelig har Atle fått rotet sammen folk til å starte opp igjen. Foruten Atle er følgende personer innkalt til øving:
Harald Berge: bass
Eivind Molstad Gitar
Geir Arne Johnsrud Trommer

Det øves hardt i et nedlagt industrilokale på Slattum i Nittedal, målet er 19. desember 2007 og Maiden i Oslo - Pink Dirts første offentlige opptreden på 19 år.

"Dere blir ikke kvitt oss"
Kvelden Atle har ventet på i årevis opprinner. Det er rundt 100 personer tilstede i salen. Fire spente menn i deres beste alder sitter backstage, pimper øl og psyker seg opp. Atle hilser på gamle kjente, Eivind snakker gitarer og riff med Petter i Slips/Backstreet Girls, Harald og Geir Arne bare drikker øl.

Så Skjer det. Pink Dirt er headlinere, det er like før nå. "Vil det være folk igjen her'a", spør optimisten Geir Arne.
Han behøver ikke bekymre seg. Det er folk igjen. Mange av dem var ikke født da Pink Dirt hadde sin første periode i 1979/80. De roper på "Hey Sir", men det venter de med til slutt. Først skal det øses ut nyskrevet materiale.

Omsier runder de av konserten med å spille "Hey Sir", opptil flere ganger må de spille både den og "Hooker".
Atle er i himmelriket. Pink Dirt er ikke glemt, og grunnlaget er nå lagt for flere opptredener......